Blackjack-formorkelse

Blackjack-formorkelse

Blackjack-formorkelse h1>

Hei! Sa dette er hva jeg kom opp for a erstatte The Rise of Xerxes. Jeg haper det er til din tilfredshet. For alle dere som har lest PJO Chaos FFs, kan dette v re pa noen mater, men det er IKKE et kaos FF.

Anyways, nyt! Vennligst se over!

Flere ting forvirret Percy, TV-fjernsyn, Rubik’s kuber, gresk mytologi, kamp taktikk … Det som forvirret ham mest i oyeblikket var imidlertid det faktum at ingen av kabineledere var pa leiren. Han hadde sokt hele leiren, og de var ingen steder a se. Til slutt, han ga opp sitt sok, han dro til Athena hytte for a sporre hvor alle er. Sikkert ville de vite det, ikke sant?

Jeg banket pa doren til Athena-hytta. Jeg visste at Annabeth ikke var der (jeg sa i vinduene tidligere), men jeg hapet en av hennes sosken kunne vite hvor hun og resten av hyttens ledere er.

Et par sekunder etter at handen min forlot doren, apnet den. Staende i dorapningen var Annabas bror Malcolm. Oynene hans utvidet seg, selv om jeg ikke forstar hvorfor. Jeg mener, vi har mott for. Det er ikke som om han er en ny campingvogn som tenker pa meg som en slags legende.

«Percy? Hva gjor du her?» Spurte han. Overraskelse var tydelig i stemmen hans.

Jeg reiste et oyenbryn, «Hva skal jeg ikke v re her?» Jeg reagerte med et eget sporsmal.

«Nei! Du bor v re pa belonningsseremonien pa Olympus, med Annabeth og alle de andre hyttens ledere! De skal belonne deg for a beseire Gaea og gigantene!» Malcolm skutt tilbake.

Vent, hva? En belonning seremoni pa Olympus? Og de inviterte meg ikke? Eller, mer sannsynlig, gjorde de, og jeg glemte.

Jeg sukket: «Takk for at du fortalte meg hvor de er, Malcolm.»

Han nikket, «Ikke noe problem, men du skal komme til Olympus. De venter nok pa deg.»

Grinning, jeg snudde seg bort fra Malcolm og Athena hytta, og gjorde min beste drosje floyte.

Et minutt senere floy jeg gjennom himmelen pa baksiden av min trofaste pegasus, Blackjack.

Yo! Boss, kan vi slutte a fa smultringer? Blackjack spurte.

Jeg lo, «Kanskje senere, Blackjack. Vi er nesten der. Rettelse, vi er der.» Jeg sa da vi landet pa den fantastiske, flytende byen kjent som Olympus.

«Jeg kommer straks tilbake.» Jeg sa til Blackjack da jeg hoppet av ryggen, og lop mot det olympiske tronommet. Til slutt nadde den store dorapningen, jeg lop inn, da dorene allerede var apne.

Jeg innrommer det, jeg var spent. Jeg trodde de ville tilby meg utodelighet. Selvfolgelig vil jeg nekte tilbudet, men likevel … Det er veldig spennende a tenke pa.

Sa ja. Jeg var spendt. Og det gjorde det enda mer et sjokk da jeg horte Zeus snakke.

«Perseus ma fjernes! Han er for stor av en trussel, og …» Han trakk seg av da han sa meg inn i rommet.

«Percy!» Faren min utbrot, sinne apenbart pa ansiktet hans. Jeg var forvirret pa hvorfor han var sint. Det var for jeg sa pa hvem som satt til fottene.

Jeff. Min dumme, elendige, feige unnskyldning for en halvbror. Det forklarte alt. Han hadde forsokt a odelegge livet mitt siden han hadde blitt hevdet, som var for noen uker siden, i lopet av de siste dagene av den andre gigantiske krigen.

«Hva skjer? Hvorfor ma jeg bli eliminert? Jeg er ikke en trussel! Min dodelige feil hindrer meg i a forrade de jeg elsker!» Jeg folte tarer i oynene mine.

«Ikke lyver for oss, kj re. Vi vet at du var spion for Gaea. Vi vet at du er en forr der. Vi har et vitne.» Artemis sa, grat pa meg med hatfulle oyne. Hvis utseende kunne drepe, ville jeg ha dodd, og sa gatt gjennom Tartarus tre ganger.

«Percy … Hvordan kunne du forrade oss …?» Annabeth spurte stille, selv om hun var klart sint.

Oynene mine utvidet i sjokk, «Annabeth … Du kan ikke tro at jeg er en forr der!» Jeg sa, men det var klart at hun gjorde det.

Ser rundt i rommet, spurte jeg: «Hvem har sett meg? Jeg kunne ikke v rt noen, fordi jeg aldri forradte deg!»

«STILLHET!» Zeus tordnet: «Din halvbror, Jeff, opplevde at du snakket med Gaea selv for siste kamp!».

«Hva? Du kan ikke tro pa ham! Alt han noensinne har onsket a gjore er a odelegge livet mitt!» Jeg begynte a bli desperat. Jeg var halvparten av hap om at det var en vits, og noen ville rope: «Overraskelse! Du kommer ikke til a do! Vi gir deg utodelighet!».

Men nei. Jeg hadde ikke noe slik flaks.

«Hvorfor skal vi ikke tro pa ham? Han er den storste helt som noen gang har levd. Han er drept Minotaur, Hydra, og han har overlevd en kamp med en titan!» Athena sa.

Jeg ville rope, «Ja! Sa har jeg!», Men jeg kunne ikke synes a kunne fa ordene ut.

Zeus sa seg rundt i rommet. «Vel, det ser ut til at noen av oss tror at ung Perseus er uskyldig. Vi skal sette det til en stemme. Hades, Hestia, du kan ogsa stemme. Na, alt for at Perseus skal kunne leve?»

Seks hender gikk opp, Hades, Hestia, Apollo, Demeter, Hephaestus og Hermes.

Zeus nikket, «Alt for a eliminere ham?»

Atte hender gikk opp denne gangen. Zeus, Hera, Afrodite, Athena, Artemis, Ares, Dionysus og.

Poseidon. Min egen far ville ha meg dod.

Tross alt hadde jeg gjort for dem. Jeg reddet gudene to ganger. Og dette er det de bestemmer seg for a gjore. De bestemmer seg for a drepe meg.

«Det er avgjort da.» Zeus snakket igjen. Han reiste sin hovedbolt og rettet mot meg. «Har du noen siste ord?»

Jeg ristet pa hodet mitt. Jeg hadde ingenting verdt a si.

«Perseus, du blir herved domt til doden. Du skal ikke bli refullt. Minnet om deg skal for alltid v re ledsaget av forn rmelser og forfalskninger, for i dag dor du en forr der.»

Og med det kastet han bolten. Det slo meg i brystet, og for et oyeblikk folte jeg den verste smerten jeg kunne ha forestilt meg. Det foltes som om min sjel hadde blitt revet fra kroppen min. Og sa, sa snart smerten kom, var det borte. Jeg folte ingenting. Stryk det. Jeg folte meg nummen.

Jeg var flytende pa et merkelig sted, over meg, var en gul farge som var sa lys og stralende som solen. Under meg var en ren solvfargen som var sa myk og mild som manen. Jeg svomte i noen mellomrom, og da jeg svomte der, lurte jeg pa om det var det som foltes som a v re dod.



Do you want to play in the most lucky casino? We gathered it for you. Click here now!